Av Solveig Zetterstrøm
Jeg har hørt ulike varianter av denne påstanden mange ganger opp gjennom årene. Tidligere kunne slike kommentarer gjøre meg ganske usikker. Jeg brukte jo mye lokking selv, og når flinke hundetrenere snakket om det som noe man helst burde unngå, kunne jeg fort tenke: Kanskje jeg trener helt feil.
Men med mer erfaring har jeg blitt tryggere på det jeg faktisk ser i min egen trening. Jeg bruker lokking veldig mye. Og hundene mine kan mye mer enn ingenting. Så noe må det jo være mulig å lære ved hjelp av lokking. Samtidig har jeg ikke sluttet å stille spørsmål ved det jeg gjør. Forskjellen er kanskje at det som før gjorde meg usikker, nå gjør meg mer nysgjerrig. Hvorfor kan vi ha så forskjellige oppfatninger av lokking? Ser vi egentlig for oss det samme når vi snakker om det? Hvorfor fungerer lokking så godt for meg, og hvordan lærer hunden min av det?
Og det er det jeg har lyst til å utforske i dette innlegget.
Hva gjør vi egentlig når vi lokker?
Det finnes mange forskjellige treningsmetoder, og noen kan beskrives på ganske fancy måter. Lokking kan for eksempel beskrives slik av Animal Behavior Management Alliance (ABMA):
“The technique of using a reinforcer as an antecedent stimulus to guide the animal towards a specific location or position.”
På norsk omtrent: «Teknikken der en forsterker brukes som en foranledigende stimulus for å lede dyret mot en bestemt plassering eller posisjon.»
Eller som jeg ville sagt: Jeg har en godbit og viser hunden hva jeg ønsker den skal gjøre.
Og kanskje ligger noe av utfordringen allerede her. Det jeg kaller lokking, kan en annen trener kanskje se på og tenke at det egentlig er «å vise med godbit» eller «veilede med godbit». Mens ordet lokking for dem gir et helt annet bilde av hvordan treningen ser ut. Det er nettopp derfor jeg prøver å være mer opptatt av hva vi faktisk gjør med hunden, og hvordan hunden responderer på det, enn av hvilket navn vi setter på metoden.
Kan du forskjellen på håndtarget og lokking? Mange vil nok svare ja. Men hvis vi ber ti hundetrenere beskrive forskjellen helt konkret, tror jeg fort vi kan få ganske ulike forklaringer.
Det betyr ikke at begreper er uviktige. Det er nyttig å ha ord for forskjellige treningsmetoder og forstå prinsippene bak dem. Men det er lurt å være bevisst på at vi ikke nødvendigvis legger det samme i ordene vi bruker. Når vi sier «lokking», kan vi derfor ha forskjellige bilder av hvordan treningen faktisk ser ut.
Og hvis du spør de samme ti hundetrenerne hvordan de bruker lokking – eller hvorfor de velger å ikke bruke det – tror jeg også du kan få forskjellige svar. Hvor mye hjelper vi hunden? Hvordan bruker vi hånden? Når får hunden godbiten? Hvilke kriterier skal være oppfylt for at hunden får godbiten? Hvordan legger vi opp lokkingen slik at hunden faktisk lærer av den? Hvordan reduserer vi hjelpen? Når skal vi redusere hjelpen? Hvordan legger vi til rette for at hunden etter hvert tar mer initiativ selv? Og kanskje aller viktigst: Hva er planen videre etter at vi har lokket?
Det er nettopp derfor jeg synes det blir litt for enkelt å si: «Lokking lærer ikke hunden noe.» For meg blir det mye mer interessant å spørre: Hvordan lærer hunden når man bruker lokking?
I resten av innlegget skal jeg derfor fortelle litt om hvordan jeg selv bruker lokking, hva jeg ser etter underveis, og hvorfor jeg synes det fungerer så godt i min trening.
Jeg vil gjøre det lett for hunden å lykkes
Det er viktig for meg når jeg trener, at jeg legger til rette for at hunden gjør det riktig. Jeg vil at hunden skal lykkes ofte og få mange riktige repetisjoner. Derfor er jeg heller ikke redd for å hjelpe. Hvis jeg kan bruke en godbit i hånden til å vise hunden veien, hjelpe den inn i en posisjon eller gjøre en bevegelse lettere å forstå, gjør jeg gjerne det.
Jeg har stor tro på verdien av mange riktige repetisjoner. Og med «mange» mener jeg ikke nødvendigvis mange repetisjoner rett etter hverandre. Hvor mye en hund orker eller har godt av, vil selvfølgelig variere. Poenget mitt er at når hunden først gjør øvelsen, ønsker jeg at den så ofte som mulig får erfaring med å gjøre den riktig. Når hunden får gjøre den samme bevegelsen riktig igjen og igjen, får den ikke bare et tydeligere bilde av hva den skal gjøre, kroppen får også erfaring med hvordan bevegelsen skal kjennes og utføres.
Det er nettopp her jeg synes lokking kan være et utrolig effektivt verktøy. Jeg kan gjøre det veldig sannsynlig at hunden lykkes, og gi den flere gode repetisjoner av akkurat den bevegelsen eller posisjonen jeg ønsker. For meg henger dette også tett sammen med mestring. Når jeg legger opp treningen slik at hunden har stor sannsynlighet for å gjøre riktig, får jeg ikke bare de repetisjonene jeg ønsker, hunden får også mange erfaringer med å lykkes. Og hva skjer ofte med oss når hunden gjør riktig? Jo, vi blir glade! Vi smiler, roser og belønner – og det merker selvfølgelig hunden også.
Men før jeg fortsetter å skrive om hvordan jeg bruker lokking, er det én ting jeg må forklare. For hundene mine har en ganske viktig regel når det gjelder godbiten jeg har i hånden.
Godbiten i hånden er min – helt til jeg serverer den
Når jeg har en godbit i hånden, er den godbiten min helt til jeg serverer den til hunden. Ja, hunden skal selvfølgelig få den. Det er jo derfor jeg har den der. Men hunden får den ikke ved å ta den.
Dette lærer jeg dem helt fra de er små, og egentlig gjør jeg det veldig enkelt. Med en gang valpen følger hånden uten å nafse etter godbiten, serverer jeg den. Hvis valpen nafser etter hånden, får den ikke godbiten. På den måten lærer valpen ganske raskt at veien til godbiten ikke er å forsøke å få tak i den. Det er å følge den til jeg serverer den.
PS: Det er ikke for sent å lære hunden dette når den er voksen. Det kan bare ta litt lengre tid hvis hunden har mye erfaring med at nafsing på hånden utløser godbit.
Det høres kanskje ut som en liten detalj, men for meg utgjør den en enorm forskjell i hvordan jeg kan bruke lokking. For hvis hunden tror at hele oppgaven er å få tak i maten jeg holder i hånden, er det nettopp det den kommer til å konsentrere seg om. Da får jeg fort en hund som går og nafser etter hånden. Og ja, da blir det vanskelig å lære særlig mye. For hunden har allerede en oppgave: Få tak i den godbiten!
Det er ikke det jeg ønsker. Jeg vil at hunden skal følge hånden min. Hånden kan gi masse nyttig informasjon om retning, bevegelse og posisjon. Og fordi hunden ikke trenger å konsentrere seg om å få tak i maten inni hånden, kan jeg bruke hånden som et hjelpemiddel til å gi informasjonen jeg ønsker.
Jeg hjelper – samtidig som hunden får ta initiativ
For meg er ikke hjelp og eget initiativ to forskjellige faser. Det er ikke nødvendigvis slik at jeg først lokker hunden til den «kan det», og deretter fjerner hjelpen og begynner å vente på initiativ. Jeg prøver heller å tenke at samtidig som jeg hjelper, legger jeg til rette for at hunden kan ta egne initiativ. Hjelpen kan altså være der fortsatt, samtidig som jeg begynner å se etter små deler hunden kan løse selv.
Jeg kan for eksempel vise hunden hele veien gjennom en bevegelse i én repetisjon. I neste repetisjon kan jeg gjøre hjelpen ørlite mindre og observere: Hva skjer nå? Tar hunden den siste lille delen selv? Hvis den gjør det, har jeg plutselig et lite initiativ jeg kan belønne.
Så kan jeg legge til rette for et nytt lite initiativ, selv om jeg lokker. På den måten kan hunden få masse hjelp og stor sannsynlighet for å lykkes, samtidig som den gradvis begynner å ta mer ansvar for oppgaven selv. Et lite ekstra tips: Når hunden tar initiativ selv, viser jeg gjerne at jeg blir ekstra glad! På den måten kan det også bli attraktivt for hunden å tenke selv – eget initiativ utløser ekstra glede og belønning fra meg.
Et eksempel: Elsa og kjegla
Jeg har en liten filmsnutt av Elsa som valp som viser ganske godt hvordan jeg tenker når jeg bruker lokking. Helt i starten hjelper jeg henne mye. Jeg sitter tett inntil kjegla, har godbiten i hånden og viser henne hele veien rundt. Målet mitt er først og fremst å gjøre det veldig lett for henne å lykkes og gi henne et tydelig bilde av bevegelsen jeg ønsker.
Når det går fint, begynner jeg gradvis å gjøre hjelpen litt mindre. Jeg holder fortsatt hånden med godbiten der, men flytter den litt lenger bort og viser ikke lenger hele veien rundt kjegla. Da får Elsa muligheten til å gjøre en litt større del av oppgaven selv.
Det er nettopp dette jeg mener når jeg sier at hjelp og eget initiativ ikke trenger å være to separate faser. Jeg trenger ikke gå fra å hjelpe masse til plutselig å fjerne all hjelpen og vente på at hunden skal finne løsningen alene. Jeg kan gjøre veldig små endringer underveis og se hva hunden klarer å ta over selv.
Etter hvert ser dere at Elsa løper rundt kjegla uten at jeg hjelper henne med selve runden. Men jeg bruker fortsatt lokking mellom repetisjonene for å føre henne tilbake bak meg. Det gjør at vi beholder en fin flyt i treningen, samtidig som hun får løse mer og mer av selve oppgaven på egen hånd.
I filmen kan dere følge med på hvordan hånden min gradvis flytter seg lenger bort fra kjegla, og hvordan Elsa etter hvert tar over en større del av bevegelsen selv.
Et sted i filmen løper Elsa også rundt kjegla helt på eget initiativ, uten at jeg har bedt henne om det akkurat da. Og det elsker jeg. For meg viser det at hun forstår oppgaven, føler seg trygg på den og er ivrig etter å gjøre den – akkurat den følelsen jeg ønsker å skape i treningen.
Jeg lar hunden fortelle meg hvor mye hjelp den trenger
For meg går ikke treningen nødvendigvis i en rett linje fra mye hjelp til stadig mindre hjelp. Jeg ser på hunden hele tiden. Hva forstår den? Hva skjer når jeg gjør hjelpen litt mindre? Tar den initiativ selv? Og minst like viktig: Hvilken følelse har hunden i kroppen mens den gjør det?
Hvis hunden forstår oppgaven, er trygg og tar initiativ, kan jeg gjerne utfordre den litt mer. Men hvis jeg ser at hunden synes det blir vanskelig, blir usikker eller mister bildet av hva den egentlig skal gjøre, er jeg heller ikke redd for å hjelpe mer igjen.
Og det er faktisk noe av det jeg synes er så nyttig med lokking. Det er veldig enkelt å gå tilbake og vise. Når jeg lærer inn en bevegelse ved hjelp av lokking, har hunden fått mange repetisjoner der jeg har vist den akkurat den bevegelsen jeg ønsker. Den har fulgt hånden og kjent bevegelsen i kroppen mange ganger. Hvis hunden senere blir usikker, kan jeg gå tilbake til den samme hjelpen.
Min erfaring med mine egne hunder er at dette også kan bidra til mindre frustrasjon i treningen. De blir ikke stående fast så lenge når de ikke forstår – jeg kan hjelpe dem videre. Jeg kan rett og slett si: «Se, det var dette jeg mente.» Ikke med ord, selvfølgelig. Men ved å bruke lokking til å vise hunden det samme bildet som jeg viste den da vi lærte øvelsen.
Så kan vi finne tilbake til riktig bilde av øvelsen sammen. Derfra kan jeg igjen legge til rette for at hunden tar mer initiativ selv. Og vipps – så er vi veldig ofte tilbake der vi var.
For meg er ikke mer hjelp et tegn på at treningen har gått bakover. Det er bare informasjon om hva hunden trenger akkurat nå. Og kanskje er det egentlig dette som er hovedfokuset mitt, uansett hvordan jeg trener: Jeg er selvfølgelig opptatt av hva hunden gjør. Men jeg er minst like interessert i hva hunden forstår, og hvilken følelse den har i kroppen mens den gjør det.
Metoden er et verktøy. Hunden forteller meg hvordan jeg skal bruke det.
For når jeg lokker, ønsker jeg ikke en hund som bare tankeløst følger en godbit. Jeg ønsker å gjøre veien til riktig svar enkel. Jeg ønsker at hunden skal lykkes ofte og få mange gode repetisjoner. Jeg ønsker en hund som opplever mestring og har en god følelse i kroppen. Og jeg ønsker en hund som tør å prøve og etter hvert tar mer og mer initiativ selv.
Samtidig ønsker jeg å kunne hjelpe når det trengs – også om det betyr at vi går noen steg tilbake i treningen. Kanskje er det nettopp derfor jeg liker lokking så godt. Jeg trenger ikke velge mellom å hjelpe hunden, legge til rette for at den lykkes og lære den å ta initiativ selv.
Jeg kan gjøre alt sammen.
Og kanskje er det nettopp det jeg håper du tar med deg fra dette innlegget. Ikke at det finnes én riktig mengde hjelp eller én riktig måte å bruke lokking på, men at det kan være verdt å se litt nærmere på hvordan vi bruker hjelpen, hva hunden faktisk lærer underveis, og hvilken følelse vi ønsker at hunden skal ha i treningen.
Jeg håper tankene mine kan være nyttige eller inspirerende i din egen trening.
Lykke til videre med treningen 🐕⭐️
– Solveig Zetterstrøm